cof

De 7 fjell på to uker…

Det hele begynte en fin avslappende tirsdags kveld med noe godt i glasset på en søt vinbar i Bergen sentrum.

cof

Pergola i bergen

Samtalen var god og overmotet likeså. Når venninnen min spurte om jeg ville være med på fjelltur før vi gikk på ferie, var jeg på vei til å avvise forespørselen slik jeg hadde gjort de siste tre årene (hater fjelltur), men av en eller annen grunn svarte jeg: «Ja, hvorfor ikke ta alle de syv fjellene?» Venninnen min sperrer opp øynene. «Ja, det er jo to uker til ferie… vi rekker det! Folk tar jo alle syv på en dag!» Hvorfor jeg kom med dette insane forslaget kan ha flere grunner, om enn ikke særlig gjennomtenkte.

  1. Jeg hadde sagt nei så mange ganger før, at med disse 7 kunne jeg si nei de neste tre årene også.
  2. Jeg trengte jo trimmen.
  3. Jeg hadde drukket 4 glass vin (mest sannsynlig den utslagsgivende grunnen)

Vi  skåler for det gode forslaget og begynner planleggingen. Det blir med ett mer virkelig. Det er faktisk 7 fjell! Damsgårdsfjellet, Lyderhorn, Sandviksfjellet og Rundemanen har jeg aldri vært på en gang. På Ulriken har jeg kun tatt banen opp… Fløyen er ikke så gale husker jeg, men Løvstakken er bratt og vond. Shit, hvordan skal dette gå? En utrent kropp og en kondis på lik linje med en (ja, hva er det som har dårlig oksygenopptak?), en fisk på land, kanskje? Anyways, skjønte inn i samtalen at jeg kom til å sabotere for meg selv, finne unnskyldninger. I dag regner det, i morgen må  jeg på Ikea. Sånne ting… Løsningen var derfor et veddemål, og da velge noe jeg ikke kunne kjøpe meg ut av. Hva hater jeg mer enn fjelltur? Jo, vasking! Straffen for å skulke fjellturene, ble da at jeg måtte vaske ut min navnesøsters leiligehet når de skulle flytte om noen måneder. Godt fornøyd med at jeg ikke hadde noen utvei, tok vi en skål til.

Torsdag 7. juli- Damsgårdsfjellet

Noen dager senere, var jeg litt mindre fornøyd, det var tid for første fjelltur. Fjellskoene ble funnet fram igjen. Hadde glemt at de stinket noe inn i svarte etter en mislykket tørkeoperasjon etter de hadde vært dynket i smeltet snø. Men det regnet ute i dag også, så hvem brydde seg?

Screenshot_2016-07-07-22-45-38

Vi valgte Damsgårdsfjellet som første etappe. Det skulle være det minste. J kjørte oss så langt opp fjellsiden på Laskevåg som det var mulig å komme. Man kan også ta bussen til Laksevåg senter og gå derfra. To Tonjer og to hunder var nå på vei. Turen gikk overraskende fint. En del opp og ned, men få bratte partier før vi nådde toppen. Der var det vindfullt og kaldt, og heller ingen bok å skrive seg inn i, så vi gikk ned igjen. Returen gikk mot Melkeplassen (som jeg trodde lå et helt annet sted og så helt annerledes ut). Her var det mye brattere, så jeg er glad vi ikke gikk denne veien opp. Sliten som jeg var på slutten, så jeg ikke helt hvor jeg gikk, og vrikket foten. Dette skjer ALLTID med mine ultrasvake ankler. Skjønner ikke hvordan det er mulig i høye stramtsnørte sko? Etter å ha styrket oss på en energidrikk (Tonje2 har ansvar for snacksen på turene, jeg har nok med å passe på meg selv), fant vi et busstopp og tok bussen hjem via sentrum.

bty

Klarte det!!!

Søndag 10. juli- Løvstakken

På søndag ble vi kjørt av Tonje2 sin samboer. Greit å ha snille sjøfører når den ene av oss har kjørevegring og den andre ikke har lappen. Turen gikk tilbake til Melkeplassen (mitt nye hang out sted). Denne gangen ble vi kjørt opp så langt det var mulig (jeg insisterte) på løvstakksiden, til vi nådde Løvstien. Ble positivt overrasket, faktisk! Løvstakken som jeg husker som dritbratt, som i fjellklatringbratt nesten, var mye bedre å gå fra Melkeplassen. Skal ikke lyge, det var godt å ha en hund som dro, men det gikk mye bedre enn forventet. Tonje2 sin hund er litt mer omsorgsfull. I stedet for å ligge framme med Ayla å dra, venter hun på meg og passer på at flokken er samlet. For en herlig sjel!

cof

På toppen hadde de bok jeg kunne skrive i, og Tonje2 hadde tatt med kvikklunsj til oss. Hun VET hvordan hun skal motivere :) Det var ikke så mye å se på toppen, da tåken lå tjukk rundt oss, men det viktigste var at vi kom oss opp!

Screenshot_2016-07-11-15-20-50

Turen ned igjen gikk uten uhell, men hadde kastet fjellskoene som jeg ikke klarte lukten av lenger, og joggesko er tydeligvis glattere og mykere enn fjellsko, så det var nære på flere ganger. Veldig praktisk med bybanestoppet så nært fjellet, så kom oss fort hjem til Landås igjen. Fant en flått på Ayla på bybanen. Fikk den av henne og tråkket som besatt på den. Den levde fortsatt, 20 tråkk senere…Hater flått mer enn fjelltur, faktisk!

nor

Mandag 11. juli- Sandviksfjellet

Sitter på kontoret mitt og ser ut vinduet. Det høljregner! Ringer Tonje2 og spør om vi skal utsette. Nei, var svaret. Hun hadde allerede gått tidlig hjem i dag. Søren! Er stiv og støl etter gårsdagen.

Men biter i det sure eplet, får hentet Ayla (hunden) og kommer meg på bussen sammen med Tonje og Emma (den andre hunden). Nummer 3 går rett forbi meg og til Munkebotn der vi skal starte turen vår til Sandviksfjellet. Er like dårlig kjent her som jeg var på Melkeplassen. Finner det vi tror er Fjellveien og begynner å gå. Plutselig stopper vi opp, er dette riktig vei? Utsikten er superflott, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på hus her, men vi er faktisk på vei tilbake mot byn, og ikke opp på et fjell… En jogger kommer mot oss. «Eh, unnskyld», spør vi. «Hva er veien til Sandviksfjellet?» Husker for sent at jeg burde ha skiftet dialekt. Det er enkelte ting en bergenser burde vite! Han vet jo ikke at jeg er fra Os, heller ikke jeg husker på det alltid. «Då går dokkar bare opp Stoltzen rett her borte». Men vi vil ikke opp Stolzen, sier vi. Tenkte å gå opp via Munkebotn. «Ja, det kan dokkar gjøre. Veldig fint der. «Eh, ja, men hvor er Munkebotn?» Han skjønner nå at vi er helt lost, og sikkert kommer fra Os. «Åja, men då går dokkar bare andre veien, opp svingene, forbi vannet, og på toppen er Sandviksfjellet». Tusen takk, sier vi og snur. Vi har nå gått 10 min i feil retningen. Jaja… Siden det pissregner, er jeg glad det er asfaltert vei. Men det kan bli litt slitsomt det også… Litt monotont? Det tar sin tid, og jeg begynner å gå lei. Da fisker Tonje2 noen magiske godbiter fra lommen sin. Hun har tatt med smågodt til oss! Smågodt på fjelltur! Min favoritting opp i alt det slitsomme! Det blir tatt godt i mot, bokstavlig talt!  Plutselig ser vi joggeren komme mot oss. Han hadde løpt opp via Stoltzen og kom nå ned ruten vi gikk opp. «Dåkkar, er på riktig vei, jenter!». Vi blir øm i hjertet, vi hadde fått oss en ny venn! Jeg smiler, og vi når noe som ligner toppen. Vanskelig å si med Sandviksfjellet. Ingen utsikt og masse tåke. Dokumenterer med bilde.

bty

3/7

Ser skiltet til Stoltzen. Konkluderer med at vi ikke ønsker å bli nikjeftet på ved å gå nedover der, og i tillegg ha med oss hunder. Fortsetter derfor mot Fløyen. Turen tok faktisk 3 timer! Og vi var litt lei av gåingen på slutten, tissetreng som vi var. Orket ikke tanken på å få  flått unevnelige steder, så Fløien kafe var et velkomment syn!

Trodde et lite øyeblikk at fjellturkarrieren vår var over, da Tonje2 gled på noen trapper på vei ned fra Fløyen og smalt hardt i bakken med med ryggen og noe jeg trodde var hodet. Jeg skyndte meg fram for å ta hunden før hun forsvant. Heldigvis kom Tonje seg opp igjen uten brudd og andre skader enn en forslått rygg og litt svimmelhet. Tøff på tur!

PS. Note to self: Ikke drikk øl etter fjelltur, med mindre du er er godt trent. Ble fyllasjuk etter to øl…

Torsdag 14. jul- Fløyen og Rundemanen

Tenk at jeg faktisk skulle beynne å like å gå på tur. Rundemanen har til nå vært det beste fjellet! Vi hadde fint vær, det var ikke særlig bratt, og helt nydelig utsikt og landskap der oppe. Jeg er betatt. Begynte turen ved å gå opp Forskjønnelsen fra Kalfarveien. Denne ruten er ikke så bratt som den vanlige, og jeg slapp å bli særlig sliten før jeg møtte Tonje2 og Emma på Skansen.

Forskjønnelsen

cof

Fjellveien

Det tok litt tid å gå til Rundemanen, men det var fine veier helt opp!

Screenshot_2016-07-14-22-40-15

Screenshot_2016-07-14-22-40-22

Det beste med turen var hamburgeren på Roll og Rock etterpå. Er det kun i Bergen man kan gå oppoppver forbi tregrensen til DET fjelllandskapet og ned igjen til kultur og øl på under 3 timer?

Me like :)

Mandag 18. juli, Lyderhorn

Dette var nok det verste fjellet til nå, men mest fordi jeg egentlig var i skikkelig dårlig form før turen startet. Men i og med at vi ikke hadde lagt inn rom for sykdom i den hektiske planen vår, var det bare å bite tenna sammen, dope seg ned (bare paracet og ibux altså…) og knyte på seg joggeskona. Busset til Loddefjord fra sentrum, og skiftet der buss s til Skålevik(?). Vi gikk av på endestoppet og bussjåføren ønsket oss god tur. Elsker bussjåfører på bygden! Er helt overgitt over hvor mange steder jeg ikke har sett, og at du finner superlandlige områder bare 10 min fra sentrum. Dette er det kjekkeste med hele prosjektet, at jeg har sett så mange nye steder i Bergen jeg ikke visste fantes en gang!

Screenshot_2016-07-18-20-02-23

Voldsomt til utringning på fjellet…

Veldig fin utsikt store deler av turen, litt bratt i begynnelsen, men for det meste greit.  På toppen var det full panorama, og helt nydelig. Akkurat som om kart over Bergen gir mening når man ser landskapet slik. I hvert fall veldig greit for oss som generelt sliter med retningssansen. Hadde jeg vært mer meg selv, skulle jeg tatt mange bilder, men det ble med dette her. Tok en annen vei ned igjen, tror den het Banuren. Her var det sinnsykt bratt og det rant en elv gjennom hele stien. Som ved et mirakel klarte jeg å unngå trynings, selv om jeg ennå ikke hadde fått kjøpt meg nye fjellsko. Ayla var den eneste som fikk seg en ubehagelig opplevelse. Hun var i langline, men fortsatt festet til meg, så da den overivrige hundekroppen tok sats for å hoppe over en gjørmete elv, kom hun bare halvveis i svevet før linen strammet og hun forsvant rett ned i gjørmehavet. Helt forskrekket og rimelig skitten, ristet hun seg forlegen og spratt opp igjen.  Stakkars, det hjalp nok ikke at jeg både lo, og uttrykte bekymring samtidig. Jeg håpte at hun nå hadde lært å ikke dra sånn, det viste seg å være litt for optimistisk…

Vi endte opp nær Lyngbø (nytt sted jeg ikke har vært, og som jeg trodde lå på Askøy, har nok noe med Dagfinn å gjøre). Her fant vi en buss etter litt vandring og brukte google maps for å finne retning. Veldig skitne og tre flått senere (kun på Ayla) var vi heldigvis trygt hjemme igjen.

Onsdag 20. Juli Ulriken

OMG, klarte det!!

Screenshot_2016-07-20-18-41-03

 

 

IMG_20160621_005622

Første stopp på returen- Besalù, Spania

For å bruke favorittutrykket til min kjære J, det var på tide å pakke leikane. I ti dager har vi mesket oss med sol, varme og serveza på bassengkanten. Solsengene var visst, i følge enkelte, umulig å ligge på magen på, noe som har resultert i at overkroppen til J mistenkelig ligner på yin og yang.

Vi har prøvd ut de fleste restauranter Orba har å by på, vi har laget mat de dagene vi ikke orket å forlate huset (oftest hamburger) og bestilt pizza hjem til oss de kveldene vi ikke orket det en gang. Når jeg leser dette skjønner jeg hvorfor buksene strammer mer enn normalt.

Det er 24 timer å kjøre til Hirtshals fra Orba.  I dag begynner første etappe hjemover. Besalù ligger ca. 5,5 timer nord for oss. Det skal være en søt middelalderby stappfull av kultur. I skrivende stund er vi 4 timer unna. Hadde dette vært en annen tur, uten hund, hadde vi nok tilbragt noen dager i Barcelona, men siden dette virker mer stressende enn noe annet, holder vi oss på landsbygden. De store byene kan man jo tross alt fly til.

Syv timer senere

Mange opplevelser rikere, og klar for sengen. Gjestehuset vårt blir drevet av en eksentrisk nederlandsk dame, som har gitt meg troen på landsfrendene hennes igjen. Merkelig nok har vi møtt på en del av dem som utleiere av feriehus i Frankrike og Italia. Siste møte var på campingplassen i Frankrike. Uten at vi hadde fått det med oss (stod sikkert med liten skrift), var det meningen at vi skulle vaske ut etter oss. Greit, svarte vi litt oppgitt, men vi var langt ute i bukkemarka, så kanskje de hadde noe vaskemiddel de kunne låne oss? I am not a shop, var det imøtekommende svaret vi fikk. Ellen-Marie er ikke slik. Hun er kunstner, som har spesialisert seg på husdyr. Vi bor på «kurommet»…

DSC_0690

Besalù er en middelalderby med mye historie, og de har gjort det lettere for turister ved å henge små infoskilt over alt, nesten som på et museum. Byen er likevel levende med fastboende og butikker. Vi fikk oss en liten sightseeing-tur, og fikk endelig spist tapas vår. I morgen skal vi til Frankrike, så da er det jo for sent. Har ikke sett bacondadler her nede enda, kanskje det ikke er en spansk greie, likevel?

IMG_20160621_005420

Nå skal vi nyte litt spanskdubbet CSI.

Buenas noches

 

 

 

 

DSC_0643

Orba-Spania

Feriemodusen har virkelig slått oss! Kan ikke huske sist vi hadde så late dager. Frokost, kaffe, solings, basseng, lest ut to nye bøker, og virkelig slappet av. Men hvordan havnet vi i Spania, vi skulle jo feriere i Italia, eller?

Som jeg skrev i siste innlegg, var vi ikke helt fornøyd med overnattingen i Frankrike. Varmt, og fullt av ekle insekt. Klokken 1.30 hadde vi tydeligvis fått nok begge to. Vi så på hverandre fra enkeltsengene våre, og var enige, vi kjører videre! Vi pakket sakene i en fart, og fikk med oss en lettere forfjamset Ayla ut i bilen. Det var mørk ute, og herlige 20 grader kaldt. Det skulle vise seg å bli lettere sagt en gjort. Campingplassen var litt av en labyrint, og jeg holdt pusten da vi nærmet oss utgangen der en bom sperret veien for oss. Ville den åpne seg? Det gjorde den heldigvis, og jeg pustet lettet ut. Dette varte derimot ikke lenge, for hovedporten ut av campingplassen var stengt. Shit, hva gjør vi nå. Midt på natten, og ingen folk i sikte. Jeg prøvde å lese på de forskjellige plakatene, etter tegn på noen kode som kunne åpne porten, den gang ei. Kun informasjon om at det ikke var mulig å reise ut før 7.30. Hva skulle vi gjøre, sove i bilen? Alt var jo bedre enn det elendige campinghjemmet vårt. Det hang en emergency-knapp på den ene veggen. Skulle jeg våge å trykke? Hva om dette utløste full utrykning? Men tanken på de ekle bugsene gjorde meg modig, og jeg trykket. Jeg skvatt ut av mitt gode skinn, da jeg hørte en alarmlignende pipetone i intercallen… tenk om det kom brannbil, politibil og alt nå? Men ingenting skjedde. Det var nesten som et lite antiklimaks. Vi får kjøre tilbake da… sa jeg uten særlig entusiasme. Vi satte i gang bilen og kjørte innover mot anlegget, men da vi kom tilbake til bommen vi hadde kjørt gjennom 10 min tidligere, ville den ikke slippe oss inn igjen. Vi var altså stuck på pakeringsplassen! Argh! Frustrasjonen stod ut ørene våre. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å prøve emergency-knappen en gang til, ingenting å tape kanskje? Denne gang hørte jeg noen lyder fra huset og en persienne ble trukket opp i vinduet. En søvndrukken dame stakk hode ut. Hello, sa jeg kjempelettet, og lirte av meg en nødløgn i farten som hørtes emergency-aktig ut nok (ikke mitt stolteste øyeblikk). Hun var så trøtt, at hun ikke kommenterte det en gang, og sa «of course», og åpnet porten. Vi var fri!

Tidligere samme kveld hadde jeg funnet en villa i byen Orba, mellom Valencia og Alicante. Denne hadde basseng og tillot dyr. Vi la i derfor i vei dirkete mot Orba. Ingenting kunne stoppe oss nå. J hadde drukket mange redbull, og jeg skulle holde ham våken. Ca. en time inn i turen sovnet jeg. Jeg sov helt til vi måtte betale motorveiavgift (min oppgave å holde styr på kort, og billett), lovet å holde meg våken fra nå av, men sovnet igjen rett etter. For min del gikk denne turen lynkjapt og i behagelig temperatur. For J ikke fullt så kjapt, men helt problemfritt , heldigvis.

Halv 9 var vi framme i Orba, og kjørte rett til villaen. Der var et helt vasketeam i gang, og jeg fikk forklart at de var ferdige uno. Da hadde vi altså 3,5 timer å slå i hel. En av oss hadde ikke sovet på over 24 t, den andre hadde sovet litt, men definitivt ikke nok. Vi fant en bar rett nedenfor drevet av en engelsk dame som forbarmet seg over oss, og vi satt i skyggen, og ventet… J spurte om det var for tidlig for en øl. Engelske Tracy svarte, som bare briter i Spania kan «Oh, well I think it’s beer o’colck.» Så da ble det en øl. Vi er jo på ferie tross alt. Tracy hadde full oversikt over hva som skjedde i byen, og da spesielt villasiden. I selve Orba bor det flest spanjoler, men litt i utkanten og åssiden med villaer er det i overtall briter. Alle som kjørte forbi vinket, og alle som gikk forbi hadde ropesamtale med Tracy. «Hvordan går det med hoften?» Hun har nettopp operert, skjønner dere», og «Your Mum is coming this Tuesday?». Som jeg sa, full kontroll. Følte det nesten som om Eastenders var flyttet til Spania. BBC eller hvem det er som produserer serien, kan godt få kjøpe idèen min om de vil. Tror det ville slått an i UK.

Ayla fikk godbit etter godbit av Tracy, som i likhet med alle andre på turen, ble mektig imponert over at hun kunne «high five». Likevel ville hun ikke la Tracy klappe seg. Hun fikk sikkert nok  i Cannes, der ALLE tok på henne. Ikke tull, skulle tro de aldri hadde sett en hund med pels før. Teddybjørn, kalte de henne, og strøk uten å spørre oss først, og til Aylas store fortvilelse. «Hun har nok OCD (tvangtanker, red. amerkning)», fastslår Tracy. Hun  passet også på å formidle dette  til alle gjestene som kommer inn i baren. De nikker, og sier synd det, en så flott hund.

Litt for mye sosialisering på lite søvn, en delt engelsk frokost på tre og en byvandring i Orba senere, kunne vi endelig sjekke inn i villaen. Og for et sted! Jeg har aldri vært en plass med eget usjenert basseng, og hold dere fast, jeg kan sole meg toppløs! For en frihetsfølelse. Vi har air-condition på rommet også, så livet er herlig.

DSC_0644

For en luksus med privat basseng. Gjett hva jeg skal kjøpe når jeg blir rik?

Vi har faktisk vært så i vår egen lille boble denne helgen, at når jeg leste om terrorangrepet i Orlando, var det som om jeg ble revet ut av den lille fortryllelsen. Verden stopper ikke opp selv om vi tar en pause, og det er så mye grusomt der ute. Jeg vet det er feigt, men alt jeg vil er å ta skylappene på igjen, og nyte litt til. Hvordan kan folk være så fæle mot hverandre, når det er så mye vakkert i verden? Jeg avslutter nå, før jeg blir alt for filosofisk.

Peace and love.

Cannes

I skrivende stund ligger jeg i en kokende varm campinghytte. Klokken er 23.13 og jeg renner vekk.

Kontrasten kunne ikke vært større enn til gårsdagens pomp og prakt i Cannes. Dagen hvor turistbermen, som onkelen min kalte oss fint, slo ut håret og levde over evne. Champagnen fløt (eller det var rødvin, da), sneglene kom på bordet og vi nøt livet på de overpriste restaurantene på promenaden og i gamlebyen.

Jeg sa oui og si om hverandre (en smule språkforvirret?) og lot som jeg kunne mer fransk enn de fem ordene jeg faktisk kan. Om ikke annet, så er jo skarre-R’en inne, og seks sesonger med Helena og gutta i min barndom, kan jo ikke være helt bortkastet?

Vi kjørte fra Imperia onsdagsmorgen. Planen var å stikke innom Cannes til  lunsj for å treffe familie, og så kjøre videre. Man lar jo ikke muligheten til å treffe venner og familie i utlandet gå forbi! Cannes viste seg fra sin beste side, og stemningen var så god, at vi bare måtte bli en ekstra natt.

DSC_0631

Turen på motorveien i dag ble en svett opplevelse. Bokstavlig talt! 30 grader ute og et aircondition-anlegg som manglet aircondition-gass (mekanineronkelen min sin diagnose). Vi var derfor superfornøyde med å kunne legge oss inn på en camping med svømmebasseng i Narbonne. Jeg har derfor svømt mine lengder med trim i dag. Oppdaget forresten fort at det heller måtte gå rolig for seg, da bikinien visstnok er designet for soling og ikke heavy crawl.

I morgen går turen videre til Spania, men først en herlig natt i 26 grader innetemperatur, med en radiator av en mann ved siden av meg, og en hund som peser på gulvet. Drømmeferie? 😉

 

 

DSC_0580

The great escape- Canelli, Piemonte

Etter femte dag med overskyet badeby, bestemte vi oss for at nok var nok. Hvor er det sol i dette landet, o’ store internett? Yr mente at i kunne reise til Piemonte, nærmere bestemt småbyen Canelli. Vi valgte å lytte til fagfolk og fant en vingård som hadde basseng, og som ville ta i mot babyen vår (hunden altså, det er ingen på vei som kan legge demper på vinsmakingen),

We came, we saw, we  conquered!

Eller det er ikke helt sant,  Turen som skulle ta to timer, endte med å ta 5 timer. Først var det kø på motorveien, ca. 5 min etter vi startet turen. Ny ulykke dessverre. Etter 1,5 time og 5 mil senere, bestemte vi oss for å svinge av motorveien å heller kjøre «off track». Vi angret ikke på dette. Søte småbyer langs veiene, og flott fjellandskap.

DSC_0566

DSC_0559

At veiene var en krysning mellom Søvikåsen og Fanafjellet, var heller ikke noe problem for en som er vant til vestlandsveier. Snakker her om J, i tilfelle noen tror jeg skryter på meg noe. Vi kjørte og GPS’en fortalte hvor vi skulle. Plutselig ser vi at mange biler begynne å snu midt i veien. En gammel dame i bilen som nettopp har snudd vifter advarende med pekefingeren og sier «no, no». Veien er vel stengt da? Vi kjører inn på en ny vei, opp et fjell til en liten landsby. Plutselig ser vi en rød barrikade over veien og mange folk som bare henger der. Shit, det er visst et eller annet race på gang. Vi kjører ned fra fjellet og forsøker en annen vei. Etter 15 min kjøring, er den og stengt. «Vi skal ikke bare bli her da, og prøve igjen i morgen, spør jeg J. Nei, vi skulle prøve en gang til!  Kjører derfor helt ned til byen hvor alle disse veiene gikk fra, og kjører i nesten motsatt retning. Nå gikk det, og vi kunne endelig entre Canelli.

DSC_0592

 

Og her vil vi bo for godt, i hvert fall en gang i framtiden. Vinåser så langt du kan se, en liten by med brede veier (aldri sett dette før i Italia), butikker, kjekke folk og herlig vær! Til og med blitt solbrent for første gang i år. Det hjelper jo på at vi får ha bassenget for oss selv. Ayla er med over alt, som den dronningen hun er, og sover under pergolaen, mens vi steiker oss på solsengene.

DSC_0571

Hvor er Ayla?

DSC_0598

I tillegg har vi verdens fineste vertskap. Bestefaren i huset er «il Professore». I dag har han tatt oss med på omvisning på vingården, samt vinsmaking av hjemmeprodusert vin. Vi forteller at vi en gang ønsker å starte vingård. Alt går via tolk, så det tar litt tid. «Men kan man dyrke vin i Norge da, er det ikke for kaldt der?» Vi utbryter i kor at vi ville starte den i Italia, kanskje Piemonte til og med. Det burde jo være innlysende… » Aha, da skal jeg være konsulenten deres,» sier han,» gratis! Bare ring når som helst.» Fantastisk, vi får i tillegg nøye innføring i hvordan det skal dyrkes, plukkes osv. Mye arbeid, men i fantasien vår, veldig romantisk.

DSC_0600

 

DSC_0604

Vinbønder-wannabes

DSC_0576

Under vinsmakingen får vi smake på en Spumante (sprudlende vin), og en Muscato (søt sprudlende vin).  Vi hadde allerede drukket de to Barberaene deres dagen før. To hele flasker! Sakte, men sikkert på vei mot fordervelsen. ..

Il Professore spør oss om hvilken vi liker best. Den søte, eller den tørre? Jeg mente definitivt den tørre. Så spør jeg ham hva han likte best. Den søte, svarer han, men jeg liker egentlig ikke vin! Jeg holdt på å dø av latter der og da! Tredje generasjons vinbonde, jobbet med det i 50 år, og liker ikke vin! Such a waste… Kom med en tørr vits om at det kanskje var like greit, da fikk han jo solgt mer. Oversetteren skjønte ikke helt dette. Jeg gjentar, og hun forstår fortsatt ikke. På dette punktet føles vitsen så dårlig, at jeg bare vifter det bort. Men nei, hun insisterer! På tredje forsøket skjønner hun, og oversetter til sjefen. Vi ler alle litt påtvunget… Får skylde på at vinen var begynt å gå til hodet. Ellers har det vært en helt nydelig dag. Kanskje en av de beste så langt, og det på tross av en liten hung over fra gårsdagen, da vi la store planer for hvordan vi skulle klare å finansiere det nye livet vårt..

DSC_0609

Professoren

Satser på at resten av dagene blir like bra. Vi har nå bestemt oss for å forlate Imperia for godt, og skal bare ned og hente tingene våre i morgen. Et eller annet sted, here we come!

 

 

DSC_0536

Imperia- badebyen uten sol

Det er deilig med ferie. Det er fantastisk å våkne når man våkner av seg selv, traske ut på terrassen med kaffekoppen i hånden og sette seg ned med en bok. Det er ingenting vi skal rekke, det er ingenting som haster.

20160603_162021

Jeg måtte fort jekke ned forventningene jeg hadde til oppholdet her. Mens jeg hører rykter om 25 grader + i Norge, og strålende sol, er snitttemperaturen her 19 grader, og generelt overskyet. Så solingen på stranden har foreløpig gått ut, og jeg er om mulig enda litt blekere enn da jeg reiste.

På den positive siden, er det ikke så kvalmende hett at vi ikke får gjort noe i løpet av dagen. Gamlebyen Porto Maurizio hvor vi bor, er en evig labyrint av spennende oppdagelser. Vi har gått lange spaserturer hver dag med Ayla, og sett på kirker, gamle koselige hus og nytt livet med noe kaldt i glasset. Enkelte fortau her, er ikke mer enn 30 cm brede, så da er det snakk om balansekunst å trygt manøvrere seg selv med veske og hund. Merkelig nok blir vi bedre og bedre til dette, og jeg stopper nå elegant den rasende trafikken, når vi skal over veien.

20160603_163155

Verdens søteste lastebil!

DSC_0513

Artige kelnere i Imperia også ;)

Boligen vår har utsikt over havet, og det er beroligende å høre bølgeskvulp på kveldingene. Renest terapi! Nå skal det sies at det er halv Stoltzen å komme seg opp til leiligheten vår også, så det skulle egentlig bare mangle.

DSC_0551

I disse dager er det bokfestival i byen. Hvor fantastisk hadde det ikke vært om jeg skjønte hva de sa, disse forfatterne som sitter på fortauskafeene og leser høyt fra bøkene sine, eller om jeg forstod innholdet i alle bøkene som blir promotert på de forskjellige standene. Vi hadde med oss 4 bøker til Italia, jeg to og J det samme. Jeg har nå lest ut alle og måtte derfor på ekskursjon til bokhandelen inni byn. Den var liten, men godt utnyttet i høyden. Helt øverst, etter å ha klatret meg opp en stige, og sneket med bort over et heller usikkert og knakende platå, fikk jeg rasket med meg et par engelske bøker. De vil i hvert fall holde meg i ånde noen dager til.

20160603_164315

DSC_0527

Ellers har vi definitivt spist opp igjen kaloriene vi har gått av oss hver dag. Hvem kan si nei til de deiligste pastaretter, fat med ost og forskjellige skinker, og minst god italiensk vin. Det er kanskje litt magert med sol her, men det er også det eneste :)

Screenshot_2016-06-02-10-01-06

kart

Biltur fra Bergen til Italia- er vi helt crazy?

Allerede i høst begynte vi å planlegge en tur til Italia, og å bli borte en god stund. Da jeg fikk permisjon fra jobben for å være vikar et annet sted, passet det godt å legge inn en ekstra måned permisjon, slik at vi kunne «flytte» til Italia. Det var utenkelig å reise uten den lille hunden vår, Ayla, som jeg pleier å savne etter bare en helg hjemmefra. Derfor valgte vi å gå for den ukonvensjonelle reisemetoden ( i hvert fall for dem som ikke er redd for å fly), nemlig bil. Ikke hvilken som helst bil heller, men Opel Corsa-sportsutgaven….

Vi hadde bestilt oss opphold gjennom Airbnb, og valget falt på et sted som kunne ta i mot hund, lå nærme en by og ikke minst i gåavstand til stranden.

DSC_0481

Danskebåten på sitt beste!

Første etappe var den alltid utfordrende danskebåten, som jeg har skrevet om tidligere. Denne gangen hadde vi bestilt lugar, og bestemt at Ayla skulle være i bilen om natten. Der føler hun seg i det minste trygg. Med et sinnsykt måltid fra Griegs steakhouse og flere kilo med tax-free-snop i bagasjen, kjørte vi i land i Danmark kl. 8 om morgenen. Danmark ble unnagjort på tre timer, kun avbrutt av en tissepause på Ayla. Her ble hun kjent med noen danske damer, som ville dele nisten sin med henne. «Kan hun få ost», sa de på kvasinorsk (første gang jeg har hørt en danske prøve å snakke norsk). «Helst ikke», måtte jeg svare, «vi skal kjøre så langt, og da blir det så mye fising i bilen». De lo godt av dette, og unnlot heldigvis å fore hunden vår med junk.

DSC_0485

Vi kjørte over til Tyskland. Her gikk det plutselig fortere på veiene, bilene var enda mer hissige, og J utviklet en mer aggressiv kjørestil. Det er tryggere for oss, enn å være defensiv i trafikken, mente han. Corsaen holdt snitfart på 120, og ble på det meste presset opp i 160. Stakkar lille bilen vår, som har en enda mindre motor, den fikk virkelig kjørt seg! Hver gang vi skulle fylle bensin, ble jeg sendt inn på bensinstasjonen for å betale. Jeg har jo master i tysk, så det var liksom en naturlig oppgave som falt på meg. Men hva pokker heter pumpe på tysk? Jeg kan jo mest litteraturbegrep, ikke sånn down to earth tysk 😛 Jeg prøvde meg derfor på Pumpe sieben, bitte. Han skjønte hva jeg mente, heldigvis. Jeg overhørte deretter han bak meg si: «Die vier». Aha, da var en kode knekt!  Siden corsaen stadig ble presset ut av komfortsonen, fikk jeg anledning til å bruke både «die elf» og «die drei». Rett før Hannover møtte vi på en heftig kø. Det hadde vært en ulykke, så vi ble stående bomfast i over 1,5 t. Jeg måtte fram med kartlesingsskillsene mine, da vi ble omdirigert fra motorveien, og ikke kunne bruke GPS-en lenger. Etter å dirigert min eminente sjåfør i ca. 30 min, kjenner jeg plutselig verdens største klump i magen. Jeg blir helt stiv i kroppen, og jamrer «Ånei, å, nei». «Hva er det», kommer det bekymret fra J. I følge kartet så det ut som om jeg hadde dirigert oss nordover igjen, og at vi nå hadde kjørt tilbake til Hannover, og mot Danmark!! Angst over alle angster! En liten oppgave hadde jeg, og hadde feilet.. «Eh, ta å zoom ut kartet ditt», sier J. Jeg gjør det, og plutselig faller ting på plass igjen. «Kartet har en tendens til å følge retningen du kjører, uavhengig om det er nord eller sør.» Jeg kunne hoppet i bilen av glede, om det hadde vært plass. Vi var på riktig vei, tross alt!

Screenshot_2016-05-31-19-17-58

Alt (?) på danskebåten hadde vi sjekket ruten for å finne et bra tidspunkt for å stoppe å overnatte. Der kom vi over byen Arnstein (navnet på forloveren til J). Det hadde vært kult å stikke innom der på veien, var vi enige om. På grunn av tiden i kø, var faktisk Arnstein det perfekte sted å stoppe. Fra bilen ringte jeg et vertshus, og på stotrende tysk fikk jeg bestilt rom til oss og hunden. Eller jeg trodde jeg hadde bestilt rom til hunden også. I Arnstein hadde de en annen dialekt enn jeg var vant til (Bayern, vet du),  og telefon er vanskeligere enn face to face, så vi var veldig spente på hva som ventet oss, da vi kjørte inn i den lille sjarmerende landsbyen. Arnstein leverte virkelig. Klart hunden skulle få være med, og hun ble så beundret av alle som satt på kneipen. Alle ville prate og kose med henne. Men hun var dønn utslitt etter turen, og la seg bare rett ned og sovnet. Jeg snakket tysk som aldri før. Vi bestilte Arnstein øl, obligatorisk når man er i Arnstein… Tidlig dagen etter var jeg plutselig så stødig i tysk at jeg følte meg komfortabel med småpratingen på bakeriet, mens J sov. Jeg tok en liten byvandring med Ayla, og nøt kaffen i morgensolen.

DSC_0491

DSC_0486

 

Etter noen timer med kjøring i Bayern, med litt innslag av Baden Würtenberg, ser jeg plutselig et skilt. «Nå er vi i Østerrike, Jostein»! What? Joda, uten mer om og men, annet at vi kanskje ubevisst snek oss unna en bompengebetaling, var vi nå i Østerrike. Vi stoppet og fylte bensin igjen, og var enige om at kaffen blir merkbart bedre jo lenger sør vi kommer. Jeg husker ikke helt hva som kom først etter dette. Lichtenstein, kanskje? Mye fjell/åser på hver side. Mobilen blir brukt flittig som NAF-veibok, og jeg belærer oss om folketall, historien, den jødiske historien osv. Vaduz som jeg lærte på barneskolen at er hovedstad, er ikke større enn noen få tusen innbyggere. Vittig!

Så kjører vi inn i Sveits, og fjellene begynner å bli høyere. Jeg tenker på eventyret om Heidi, og må le godt da jeg ser et sted som heter «Heidiland». Vi har moret oss stor over de forskjellige stedsnavnene, da det er mye og ta av. I tillegg til Heidiland og Arnstein, så jeg et sted som heter Meiningen. Kanskje det er der det er meningen at vi skal overnatte på vei tilbake? Det blir tydelig at vi entrer Alpene. Høye fjell, trykk i ørene og mange tunneler. St. Moritz dukker blant annet opp. Enkelt googlesøk, viser at det er blitt holdt olympiske vinterleker her 2 ganger! Plutselig begynner alle skiltene å vise italiensk i stedet for tysk, og det begynner å regne. Vi er nå i den italienske delen av Sveits, og det fosser ned. Tåken er tjukk, og vi snegler oss avgårde. Det positive er at vi nå får vasket frontruten. På forrige bensinstasjon var det en som var på vei bort for å vaske den, men han så en helt ny mercedes, og valgte den i stedet… Bra for oss! Det fortsetter å regne også etter at vi passerer grensen til Italia og nærmer oss Milano. Her er enda mer aggressiv kjørestil, og sinnsykt mange filer til tider. Vi finner de rette avkjørslene og kommer til slutt til Genova. Her kjører vi langs kysten, til vi når Imperia- the final destination.

kart

For en tur vi har hatt!

To be continued…

Filosofering over en vase

Det er ingen hemmelighet at reising og nye opplevelser gjør en rikere. I mitt tilfelle lurer jeg på om det kanskje har gjort meg bokstavlig talt rikere også. Eller i hvert fall ført til en annen allokering av ressursene mine.

Etter forrige ukes tur til Budapest og intenst samvær med folk fra hele Europa, fikk jeg faktisk en liten realitycheck. Jeg har tenkt veldig snevert så langt i livet. Bare det at jeg reagerte på at kartet de brukte i undervisningen virket så rart. Skjønte etterhvert at Skandinavia så vidt var med, og definitivt ikke sentrert i karet…  sentrum var Sentraleuropa, nærmere bestemt Ungarn. Merkelig det der…

Den største AHA-opplevelsen, eller forståelsen for at noe faktisk var skjedd med meg, fikk jeg på Kastrup. De hadde så mange flotte Interiørbutikker der, så jeg ble gående og kikke. Kom over en skikkelig kul vase og vurderte å kjøpe den. Plutselig slo det meg… Hvorfor vil du ha denne? Blir du lykkeligere av å kjøpe denne? Er det fordi andre skal synes at hjemmet ditt er fint, eller er det fordi jeg synes det blir kjekkere å være hjemme, hvis den vasen står i stuen…? Innså ganske fort at jeg IKKE kom til å bli lykkeligere av å kjøpe denne vasen! Derfor penger spart!

Omaggio vase sølv - liten - Kähler

Og, nei, det var ikke denne vasen jeg så, men tenkte den var fin å bruke for å illustrere poenget!

 

Fikk deretter litt angst for om jeg skulle passe inn lenger. Instagram, snapchat og facebook florerer av interiørinnkjøp, venninnesamtaler dreier seg i STOR grad om interiør. Dette selvfølgelig når det ikke er mitt andre favorittema småbarnstell som står i fokus. Men kanskje dette igjen viser hvor glad vi er i hverandre. jeg lytter interessert til prat om interiør og småbarn, og de lar meg fortelle detaljerte historier om hunden min… Vi har alle vårt!

Men småbarnserfaringer osv. er jo i det minste viktig å få luftet, det er derimot ikke pynteting… Hvorfor streber vi sånn etter å få det perfekte hjem? Og hvorfor vil alle ha så like hjem? Vi kjøper hus og leiligheter for flere millioner, blir gjeldsslaver og pusser opp de i utgangspunktet dyre hjemmene våre. Er det for å forsvare den sinnsyke utgiften, at vi hele tiden må ha det finest mulig? Det må bli et slags utstillingsvindu? I andre land tror jeg det er vanligere å leie… Man flytter oftere fordi man må flytte der det finnes jobb. Kanskje dette blir mer og mer vanlig her, nå som svekket oljenæring fører til oppsigelser både her og der?

Jeg vet ikke, jeg. Ei heller hva lærdommen i dette blogginnlegget skal være. Jeg liker jo fortsatt fine ting, men som min afrikavenninne sa en gang hun var kommet hjem fra Etiopia, helt kvalm fordi jeg lurte på å bytte ut spisebordstolene jeg hadde kjøpt på Finn (med Ikea! Continue reading

DSC_0325

Budapest!!!

Noe av det første jeg hørte om Budapest var at byen egentlig bestod av to gamle byer, Buda og Pest som var delt av elven Donau. Jeg kan ganske lett forestille meg hvorfor de valgte å bli forent. Pest følte nok ar navnet var en smule belastende, mens Buda begynte å kjenne på at de ble litt kjedelige med alle slottene og plassene uten shoppingen og partymulighetene som Pest hadde. Det ble derfor win-win for begge parter!

Jeg har til sammen vært her en uke nå. Den første helgen var jeg bare turist sammen  med denne herlige personen.

DSC_0253

Dagene gikk med til shopping og sightseeing, og kveldene ble brukt til å teste ut ungarsk vin. Vi var blant annet på (i følge reiseguiden) det siste nye: «Ruinpub». Disse har visst eksistert siden år 2000, så en smule utdatert informasjon? Likevel verdt en tur!

DSC_0284l

 Do-fasilitetene var ikke helt på topp, det var jo en ruin tross alt, så vi fortsatte til et annet hett tips fra reiseguiden: Garden pub…

Det var for kaldt å sitte ute, men styrket på Hungarien Champagne kom vi i snakk med flere ungarere, og hadde en super kveld. Han ene ville faktisk ta meg med på konsert senere i uken, men han var ikke fullt så ivrig da jeg sa at jeg var gift!

Leiligheten jeg bor i er selvsagt fra airbnb. Det er ganske gammel bygård, høyt under taket og sikkert stappfull av historie. Ingen spøkelser så langt, heldigvis!

DSC_0334

På mandag begynte det jeg egentlig kom hit for å gjøre, Erasmus+ Staff Training week. Utstyrt med en stor latte fra Costa (ungarsk Starbucks) og en god dose nerver fant jeg universitet, fikk registrert meg og vi var i gang.

Alle var veldig hyggelige, heldigvis! Deltagerne kommer fra UK, Tyskland, Island, Latvia, Polen og helt fra Kirgistan og Kasakstan! Det er faktisk kjempespennende å bli bedre kjent med alle sammen og de forskjellige landene, spesielt de som jeg ikke kjenner så godt (eller faktisk ikke i det hele tatt) som Kasakhstan og Kirgistan. Ble nesten flau over meg selv over hvor lite jeg kunne og visste. Damene jeg har møtt ser f.eks.. asiatisk ut, type filippinsk utseende. De er muslimer, men tydeligvis ikke så konservative siden de både røyker og drikker (ikke det at dette er målestokken på å være liberal,  but you know). Selv sammenligner de forholdet til religion med slik som det var i Kabul under Sovjet.

DSC_0281

Herlig med vår!!!

Siden jeg er en slags «jobbreisejomfru», hadde ikke jeg fått med meg at det var vanlig å ta med gaver fra hjemlandet. Jeg burde kanskje tenkt meg til det, men vi betaler jo faktisk en god slump penger for dette! Det ble uansett veldig tydelig når hun fra Kasakstan drar fram en pose med noen gaver: «I brought this from my homeland». De andre følger hennes eksempel, og til slutt må jeg bare si: «I just brought me….»

Feil nummer to kom i pausen da vi ble oppfordret til å smake på noen kaker som het noe som lignet på «Foccacia», kanskje «Procaccia»? Fikk et veldig stygt blikk av hun ene som jobber her, da jeg plukket opp en av dem med fingrene. Sorry, men jeg så ikke klypen som lå ved siden av! Regner derfor med at jungeltelegrafen gikk, og at jeg ble stemplet som «den uhygieniske» resten av uken.

Uken har handlet om internasjonalisering. Noe av materialet har vært interessant, men mye har også bare vært reklame for univeristetet vi er på besøk hos, Central European University. Jeg ble nesten litt kvalm når jeg hørte hvordan de presset sine alumnene sine for penger, eller støtte om du vil. Men skjønte jo at etterhvert at dette egentlig var et amerikansk privat universitet, og at de bare fulgte den amerikanske modellen. Hadde uansett vært helt utenkelig å ta med denne lærdommen hjem. Tenk å bli oppringt av UiB sånn en gang i måneden med spørsmål om jeg vil støtte dem. De kan til og med kalle opp en benk etter meg, hvis jeg vil! Jeg er glad i universitetet mitt, men ikke SÅ glad. Foretrekker når de betaler meg.

DSC_0322

Parlamentet sett fra Donau by night

Muligens er jeg litt hårsår, men det er akkurat som om de kicker litt på Norden innimellom. Er det misunnelse, kanskje? Jeg vet ikke. Det ble blant annet nevnt at studenter kommer fra Norge for å studere medisin i Ungarn og Latvia fordi det var så mye billigere for dem der. Jeg følte at det både var for frekt og selvskrytende å skyte inn at de fleste medisinstudentene mest sannsynlig studerer der fordi de ikke kom inn på de norske universitetene- og at vi faktisk har gratis utdanning!

DSC_0299

Aulaen på universitetet

Merker også at engelsken min har godt av denne uken. Jeg har faktisk begynt å tenke på engelsk nå. Og på flyplassen her i København har jeg helt glemt at jeg kan snakke norsk. Bra jeg har en eviglang mellomlanding til å akklimatisere meg. Kaldt er det og!

DSC_0301

Ellers har det vært en veldig fin gjeng å henge med. Vi har vært på elvecruise, spist sammen, drukket sammen og utvekslet erfaringer. I går var det avskjedsfest med typisk ungarsk mat. Kan jo nå etter en uke si at dette aldri blir noen favoritt. Mye kjøtt og generelt veldig tung mat, men de har god vin da!

DSC_0378

Og god øl!

De ansatte tok oss med ut etter middagen og vi havnet på samme ruinplassen som vi var på lørdag! Det var veldig artig, og det viste seg at det var mer av denne ruinen enn jeg først trodde. Flere tidligere leiligheter osv. Fikk også gjort opp for manglende gave ved ankomst, og kjøpte hungarian champagne til hele gjengen. Det var det minste jeg kunne gjøre, jeg som har fått gratis utdanning tross alt 😉

1 time til flyet letter, Bergen here I come!